I said "hey, girl with one eye".

I don’t know where you come from, but you’re everywhere I go

Likevel klarer jeg å stå noenlunde oppreist.

(jeg er sterkere enn du tror)

Sign away our peace for your war, one word and it’s over

Dropping your bombs now
on all we’ve built
How does it feel now
to watch it burn, burn, burn? 

I’m not giving up, I’m just giving in

Never let me go, never let me go
Never let me go, never let me go 
Never let me go, never let me go 
Never let me go, never let me go 
Never let me go, never let me go 
Never let me go, never let me go 
Never let me go, never let me go 
Never let me go, never let me go 
Never let me go, never let me go 

Ting jeg husker

I. Hånden din som famler etter min i et mørkt rom.
II. Sanger jeg spilte for meg selv da avstanden mellom oss (og ikke bare den fysiske) var altfor stor (det hender fortsatt at jeg henter dem frem fra hukommelsen).
III. Den hengslete kroppen din lent opp mot en sort bil.
IV. Ei jente med langt, blondt hår og rundt ansikt som du nektet å vedkjenne deg (hadde aldri opplevd deg som ondskapsfull før dette).
V. Diktene du lagde til meg, og som jeg lo av i all hemmelighet (men du hadde jo heldigvis andre talenter).
VI. Hjertet av ukokte spagettistrå som du lagde til meg i et impulsivt øyeblikk.
VII. Torden og lyn og regn og vind utenfor et gult hus og en gutt og ei jente som holder rundt hverandre mens de ser ut av et småskittent gulv-til-tak-vindu.

(+ måten du så på meg under vårt siste møte)

You’re a heartless man at worst, babe, and a helpless one at best.

Du er jo mitt kjøtt og blod, selv om vi separeres av tid og spesielle omstendigheter. Jeg kan se at en del av deg eksisterer i meg og omvendt nå, det kunne jeg ikke før. Ser den anspente holdningen din, det ene benet som vipper rastløst opp og ned, det søvnige blikket du sender et av de mange vinglassene du har drukket. Syns du er utrolig vakker i dag, for du vil alltid ha en eleganse over alt du gjør som jeg aldri vil kunne etterligne (noe som er underlig, med tanke på hvor vi begge kommer fra). Håret ditt (lengre enn noensinne) streifer armen min idet du lener deg fremover for å betro deg til meg, og tingene du sier gjør meg syk helt inn til sjelen der og da.

Jeg er jo så glad i deg. 

Jeg har bestått av to personer i stedet for én.
Jeg har levd to liv. Gått bak ryggen din, vært bevisst ditt aller svakeste punkt, brutt deg ned litt etter litt i alle de årene vi hadde hverandre. Du så meg svikte deg gang på gang. Du lot meg gjøre det. Tror aldri jeg kommer til å virkelig forstå dybden av det du følte for meg. 

Forstår det dessverre mer nå enn jeg noensinne har gjort. Skal prøve å være glad på dine vegne, være tilfreds med at du er tilfreds.

(Men du var alltid den beste av oss.) 

Hjertet mitt dunker ekstra fort nå og du har vært i tankene mine konstant de siste dagene og jeg savner deg og lengter etter deg og vil ha deg selv om det er galskap.

(Faen ta deg, Paris!)